Drivdalen idrettslags historie

1945-2015

 

Tekst: Ola Arne Aune 7/3, 2015

Drivdalen idrettslag (DIL) ble stiftet 4. juli 1945, og første formann var Ingebrigt Sneve. Det hadde i mange år vært stor idrettsaktivitet i Drivdalen, men dette hadde gått i bølgedaler, og gjennom tida hadde det ikke vært noen kontinuerlig lagsdrift.

 

Så tidlig som i 1902 ble det holdt skirenn på Engan. I 1912 kom lærer Halvor Holder fra Beitstad til Engan. Han startet Drivdalen skilag i 1915 og det ble arrangert både hopprenn og langrenn i årene framover. Flere hoppbakker ble holdt i stand i denne tida.

 

Fra 1930 til 1940 var det også stor idrettslig aktivitet da Drivdalen Arbeiderlags Idrettsforening besto. Om det ikke var så store stevner, var aktiviteten stor både innen vinteridrett og sommeridrett. Egen idrettsplass ble bygd – Moabanen på Engan.

 

Under krigen var idrettslige aktiviteter forbudt, men det ble likevel arrangert hopp- og langrennskonkurranser. Vinteren 1945 arrangerte drivdalingene det første Snøfjellrennet. Siste krigsvinteren ble det også arrangert hopp og langrenn på Drivstua med norske flagg på hoppet og hornmusikken spilte «Ja vi elsker».

 

Ingebrigt Sneve var en sentral person i idretten i Drivdalen, men mest kjent ble han vel for sin tur til fots fra Trondheim til Oslo. Turen tok 5 døgn, 5 timer og 20 minutter, og han satte ny rekord.  DIL arrangerer hvert år siden 1981, andre helga i juni, Embretmarsjen til minne om denne bragden Ingebrigt sto for. Embretmarsjen gikk de første åra fra Driva om Vollan og tilbake, men fra 1988 ble marsjen flyttet til Vårstigen. Embretmarsjen samler hvert år mellom 300 og 400 deltakere. I 2008 gikk marsjen for 28. gang. For å hedre sin bestefars prestasjon, gikk Gunnar Sneve Trondheim-Oslo på rulleski sammen Per Ivar Forbregd i 2008. DIL var med og satte opp infotavler sammen med Oppdal Historielag i 1989 i Vårstigen.

 

Fra oppstarten i -45 og til 1954 var det stor aktivitet. Rundt 1950 spilte laget i 4. divisjon i fotball, og laget hadde også eget damelag i handball. Ved siden av vinteraktivitetene hopp og langrenn, drev medlemmene også med skøyter og luftgeværskyting. Sommers tid var friidrett viktig. Bl.a. ble det arrangert pokalkonkurranse mot Lønset il i løp, hopp og kast. Nevnes bør at Johannes Røtvei både var en god langrennsløper og friidrettsmann. Han hadde bl.a. kretsrekorden i 3000m på bane. Alfred Øvergård og Ludvik Brekka nevnes også som kjente idrettsutøvere fra lagets tidlige år. (Mange hoppbakker var i bruk,  bl.a Bortrebakken, der det siste renn ble arrangert i -52.)

 

I perioden fra 1954 lå aktiviteten nede fram til 1962. Det var også et opphold fra 1966 til 1970. Før 1970 var det stort sett bare folk fra Engan som var medlemmer i DIL. De som bodde nedenfor «Brekksvingene» var medlemmer i Oppdal il.

 

Rektor Steinar Grønn ved Drivdalen skole tok i 1970 initiativ til ny oppstart i idrettslaget. Nå var det like mange medlemmer på Driva og på Engan, og aktiviteten var voldsom fra folk i alle aldre. I 1972 ble lysløypa bygd, og samlet hele 180 deltakende drivdalinger til poengrenn på ski! Den store skiaktiviteten med poengrenn, treningsrenn og skimerkerenn førte til bygging av tidtakerbu i 1974.

Etter initiativ fra DIL ble lagkonkurransen Oppdalskarusellen, et kjempearrangement på 70-tallet. Ved et karusellrenn i 1977 var det hele 241 deltakere i lysløypa. Lagkonkurransen i karusellene var innbitt, men DIL mønstret deltakere i alle klasser, og sikret seg den ettertraktede «Wembleypotta» til odel og eie etter seier 3 år på rad. Dette blir vel stående som det absolutt største innen lagidretten i Drivdalen disse åra.

 

I 1972 ble det bygd idrettsplass ved Drivdalen skole. Her ble det arrangert poengløp på skøyter. Ellers var luftgeværskyting og terrengløp hovedaktiviteter i denne perioden ved siden av alle skirenna. Ved 30-årsjubileet i 1975 hadde DIL et medlemstall på ca. 260, altså 90% av alle drivdalinger!

Ola P. Hoel, høvedsmann under 30-årsjubileet, beskrev DILs oppblomstring slik: «Halvor Holder la egg i 1915, og Steinar Grønn klekket ut disse 55 år senere.»

 

I forbindelse med 30-årsjubileet tegnet Eli Sæteren klubbmerket med moskusen som senere har vært DILs emblem. Klubbdrakter ble laget i disse åra. Hvem husker vel ikke de oransjefargede drivdalinger? Draktene ble fornyet i 2001 – nå var det grønt!

 

Høsten 1976 ble terrengløpet Sætermorka Rundt arrangert første gang, og skirennet vinteren -77. I 15 år gikk disse konkurransene med stor deltakelse fra Sør-Trøndelag og Nord-Møre. På 80-tallet begynte DIL å organiserte parkering på Grønbakken og matstasjon i forbindelse med «Den Store Styrkeprøven» (til 1996). Moa-løypa i området Sætrumsmoen/Forbregdbakken ble anlagt i 80-åra, og i 1989 startet DIL med isfiskekonkurranse på Gåvålivatnet i påska (skjærtorsdag). På 90-tallet var «Stafetten for alle» (fra Dombås til Lom) populær med stor deltakelse. DIL stilte enkelte år med 2 lag à 25 deltakere (løp, sykling, roing)!

 

Nok en rektor ved Drivdalen skole var aktiv i utviklinga av idretten i Drivdalen. Bjørg S. Mathisen var fra høsten -75 til ut på 80-tallet en god administrator og sekretær i DIL. Men leder/formann ville hun ikke være. Hun var bl.a. idemaker til Embretmarsjen da den startet i 1981.

 

I 1986 tok DIL initiativ til Oppdals-langrenn, et samarbeid mellom alle lagene i Oppdal for å gi et tilbud til ungdommer, 14-25 år, som ønsket å satse på langrenn. Inntil 20 ungdommer inndelt i 3 grupper etter alder, var med. Etter sesongen -88/89 ble imidlertid de fleste i eldste gruppe tatt ut på kretslaget, noe som resulterte i at noen av lagene ikke hadde økonomi til å betale for løperne både på kretslaget og i OL. OL ble derfor lagt på is.

 

I 1988 var DIL med og bygde gang- og sykkelvei fra BUA til skolen, med bidrag fra «Styrkeprøven» og dugnad. Moabanen på Engan ble opprustet ved hjelp av spillemidler, med planering og grusing på 80-tallet.  Fra 1993 var OASE en viktig begivenhet, der DIL deltok med dugnadsinnsats og penger. Laget har i alle år bidratt med penger og dugnad v/utbedringer av utearealet ved skolen. Det har vært utstyr av div slag, flombelysning, opparbeiding av balløkke, akebakke, sandvolleybane og turstiger.  Skolen har vært en viktig samarbeidspartner for å fremme idrettslig virksomhet. Felles mål har vært å skape fysisk aktivitet til «folkehelsens fremme». Samarbeid med Opdalsbanken fra 1994 til ut på 2000-tallet om «Den Gylne Spaserstokk» var «i samme gate». DIL støttet også Oppdal Kulturhus med kr. 10.000,- i 2001.

 

I 2000 var laget med og ryddet Nordre Vårstig i samarbeid med Statens Vegvesen. Laget har nå samarbeidsavtale med SVV om tilsyn/enkel rydding i hele Vårstigen.

 

Trimposter i nærmiljøet har vært et satsingsområde siden 90-tallet. Nå er det 10 trimposter fra Sætrumsmoen i nord til Hesthåggåkleiva i sør, Dugurdmålsteinen i øst, til Skrustølen i Åmotsdalen i vest. 6-7000 besøk registreres nå på postene hvert år. Til 60-årsjubileet i 2005 ble det laget en egen brosjyre «Trim med DIL».

 

DIL er ingen «utgått» 70-åring. Mange står fortsatt på for fellesskapet i Drivdalen. Ny tidtakerbu ved lysløypa er planlagt og bygging så vidt startet. Flere nye turstiger i nærmiljøet er ryddet og merket de siste årene. DIL vil fortsatt være med å bidra til «folkehelsens fremme». Breddeidrett og trim er satsingsområder. Vi nevner i fleng: barneidrettsskole, skidager, poengrenn, terrengløp, St.Hansfeiring, gåtrim, trimposter, fotballturneringer, innendørstrening/trim for alle aldersgrupper, Embretmarsjen, Isfiske, preparering av skiløyper osv. Dette har og er, fortsatt mulig takket være stor dugnadsinnsats fra medlemmene. Økonomien i laget er bra, dyktige tillitsvalgte har gjennom årene skaffet nødvendige midler til veie til de forskjellige aktivitetene. 70 år med DIL vil fortsette med mange varierte tilbud i nærmiljøet. – Og i alle år har trivsel og den sosiale delen vært viktig!

 

Skogheim 1916. 1. maitoget til Rise jerbanearbeiderforening.

Drivdalen ungdomslag

 

Basert på Jon I. Rises artikkel: ”Spøk og alvor i Drivdalen Ungdomslag” i Bøgda vår 1982, side 4-9.

 

Drivdalen ungdomslag ble stifta 17. november 1894 og var det første ungdomslaget i Oppdal. I fylkeslaget Orkladal ungdomslag var det kun Innset ungdomslag som var eldre. Stiftelsesmøtet var på Sætrum. I lagets formålsparagraf står det at ”Laget har til formål å samle ungdommen dels til lek og dels til moro”. Videre står det at ”Berusende drikke og kortspill må ikke forefindes på møderne” Det skulle være diskusjoner, opplesning, foredrag og håndskreven avis. Det var ca femti frammøtte på stiftelsesmøtet, og det første styret besto av: Nils Fiske (formann), Ole Hanssen (nestformann), Ole J. Lien, Sigrid J. Rise og Dorthea Rise.

 

Fram til Dovrehallen ungdomslag på Engan ble stifta i 1923 og Båggåstronda Ungdomslag i 1925 var medlemmene helt fra Kongsvoll og Åmotsdalen til Mjøa, Ørstad og Hoel. 

 

Lagsavisa Drivdølen gir oss innblikk i det indre livet i ungdomslaget. Her var det naturlig nok skrevet mye om ulike hendelser i kretsen, men vi ser også at miljøet i ungdomslaget var sterkt engasjert i politiske saker som stemmerett, kvinnesak og alkoholpolitikk. Drivdølen er i dag oppebevart på skolen.

 

I begynnelsen var møtene holdt rundt om på gardene, men behovet for et eget ungdomshus meldte seg raskt. 4. desember 1897 ble ungdomshuset Skogheim innviet. I begynnelsen var huset i bare en etasje, men en liten gang og et trangt kjøkken med galleri over, festsal og ei lita scene. I 1922 ble huset påbygd med en etasje. Det ble ny festsal og bedre scene. Gammelhuset ble kjøkken, matsal og garderobe. I 1930 ble det gravd egen brønn til ungdomshuset, før dette bar de vannet fra Vinstra, noe som kunne være en hustrig affære vinterstid. Alt arbeidet med bygging og påbygging ble gjort på dugnad.

 

Blant formennene i ungdomslaget kan nevnes Engel Meslo og Hallvard Nerlo. Dette var kjente kulturpersoner i kretsen, Engel var også lærer ved Rise skole og ble senere ordfører i Oppdal. Forfatteren og læreren Ola Setrom var også aktiv i ungdomslaget, både som taler, styrer for Drivdølen og som deltager i mange teateroppsettinger.

 

Foredrag var vanlig program på festene. Talere var blant annet Engel Meslo, Oppdalsprest Rolf Blaker, Ola Setrom, Ole J. Rise og mange flere. Det var også mange konserter med både spellemenn og sangkor, og av og til var det også filmframvisning. I tillegg til underholdning utenfra var det gode spellmenn også innad i laget, blant anna Ola Nerlo, John A Lo (Jo Nordigard),Ole O. Rise (Kalvhåggåguten), Sivert O. Rise og Alfred Lo.

 

Det ble framført amatørteater og revyer både av laget selv og av teatergrupper fra andre ungdomslag. På samme måte som teatergruppa i Drivdalen ungdomlag gjestet andre ungdomslag med sine oppsetninger. I 1939 gjestet faktisk Det norske tester Skogheim med ”Medmenneske” av Olav Duun.

 

Mange gode revyviser ble skrevet av lagets medlemmer, blant annet av Hallvard Nerlo, Erik S. Lo og Hallvard Håker. Hallvard Nerlo skrev også teaterstykket ”Vårsøg” som ble framført i 1939. Laget hadde også eget sangkor i en periode, ”Rislom”, med Ola Setrom som dirigent.

Ungdomslaget arrangerte turer både sommer og vinter, gjerne med konkurranser i hopp og utforrenn. Om kvelden var det dans på Skogheim.

 

Det ble avholdt kurs i folkeviseleik flere ganger. I 1929 hadde Orkladal ungdomslag lagslederkurs på Skogheim, med deltagere fra ungdomlaga i hele fylket. Om dagen var det opplæring i lagsarbeid, amatørteater og folkeviseleik, og om kveldene var det ungdomsmøter for alle som ville.

 

Etter at mange Drivdalinger ble ramma av spanskesjuka rundt slutten av 1. verdenskrig ble søster Sigrid Håker ansatt og lønnet av ungdomslaget. Etter hvert ble husmorlaget og helselaget med for å finansiere denne ordninga. Sigrid Håker var ansatt i 20 år fram til 1939, da ble ordninga avskaffa.

   

Tyskerne tok Skogheim og lagskassa under 2. verdenskrig. I denne tida hadde laget møter og arrangement rundt om på gardene. Det første møtet etter freden ble holdt 10 juni 1945 på Rise bedehus. Etter mange dugnadstimer med vask og vedlikehold kunne så Skogheim tas i bruk igjen.

 

I 1965 ble ungdomslaget nedlagt. Kretsen fikk tilbudet om å overta Skogheim. Det forelå planer om å restaurere Skogheim til forsamlingshus for kretsen, men interessen dabbet av og i 1969 ble Skogheim solgt til feriested. 

 

Dovrehallen

 

Basert på Olav Voldens artikkel i Bøgda vår 1990: ”Dovrehallen ungsdomslag – minner fra mellomkrigstiden. S. 17-20.

 

Fra 1894 var ungdommer fra hele Drivdalen med i Drivdalen ungdomslag. På grunn av at avstandene var store og framkomstmidlene få ble det tidlig snakk om å danne et eget ungdomslag lenger opp i dalen. Det var lærer ved Engan skole, Lorents Olai Mateus Braseth fra Måløy som fikk realisert dette. 4. mars 1923 var det møte i skolestua på Engan, og det første styret i Dovrehallen ungdomslag ble valgt. Styret besto av Lorents Bratseth (formann), Iver Stølen (nestformann), Klara Engan, Sivert Volden og Marit Stølen.

 

I begynnelsen ble møtene holdt i skolestua. Blant de første arrangementene var ”rømmegrøtfest” på Vammervold og Jonsokbryllup i Vammervoldtrøa.

 

Behovet for et eget lokale meldte seg snart. Dovrebanen var åpnet et par år tidligere, og arbeidsbrakker fra anleggstida ble lagt ut for salg. Ungdomslaget fikk kjøpe Nestavollbrakka som var ei 24-mannsbrakke med mannskapsrom, kjøkken og gang. Laget tok opp et kausjonslån og det meste av arbeidet med å ta ned, flytte og sette opp igjen brakka ble gjort på dugnad. Eilert Takle var leder for byggekomiteen. Ole O. og Ole H. Vammervold stilte med gratis tomt nede på Brusletta i en skogteig de eide sammen. Innvielsesfesten for Dovrehallen ble holdt 6. januar 1924. Ola Setrom var festtaler og spelstykket ”Mormonere” ble framført på ei provisorisk scene.

 

Det første ordinære møtet i laget ble holdt 17. mars 1924. Her ble lover for laget vedtatt, og det første  midlertidige styret ble valgt til ordinært styre. Dovrehallen ungdomslag ble innmeldt i Orkladalens ungdomslag (fylkeslaget). Av den første årsmeldinga ser vi at laget har 56 medlemmer, 26 kvinner og 30 menn. Det er avholdt 13 møter og 3 fester, og det er holdt 13 foredrag med ulike emner, bl.a. ”Ungdomsarbeidet og dets idealer”, ”politikk” og ”plikten til å være glad”

 

Dovrehallen ble samlingsted for hele kretsen, både yngre og eldre ”ungdommer”. I tillegg ble huset utleid til ulike arrangement, alt fra 1.mai-fester, møter og søndagsgudstjeneste. Aktivitetsbredden var stor.

 

Året etter fikk laget eget sangkor med lærer Ludvik Enmo som dirigent. I 1925 ble Båggåstronda ungdomslag starta. Det ble nå tradisjon at de tre laga Dovrehallen, Drivdalen og Båggåstonda hadde skirenn på omgang, både langrenn og hopprenn i Bortrebakken, Fossebakken og Bøabakken. Om kvelden var det fest med premieutdeling. Om sommeren ble det arrangert turer til f. Eks Heggvollbotnen, Vinstradalen og Svarthaugen.

 

Samholdet på Engan var godt, men det var politiske motsetninger. Mange av beboerne på Engan arbeide i Steinindustrien og hadde sosialistisk livssyn. Bondeungdommen var gjerne mer konservative politisk. Enmo skriver i årets andre årsmelding at det burde vært avsatt mer tid til diskusjon i ungdomslaget, men at det var vanskelig å finne diskusjonsemner som det ikke var politisk strid om, og som kunne skape splittelse i laget.

 

Laget hadde også egen teatergruppe. Den hadde mange flinke skuespillere, bl.a. Sivert Engan, Olga Volden, Martin Isbrekken og Johan Duås. Spelstykkene ble fortrinnsvis framført i Dovrehallen, men teatergruppene i de ulike ungdomslaga reiste også rundt og underholdt hverandre med stykkene de hadde øvd inn.

 

I 1960 ble Drivdalen skole bygd, og Engan skole nedlagt. Kretsen fikk kjøpe Engan skole. Rundt 1970 ble Dovrehallen flyttet bort til skolehuset og sammenbygd med dette. Dovrehallen kretshus var etter dette ansvarlig for driften av huset. I 2002 valgte kretshuset og Dovrehallen Ungdomslag å slå seg sammen til Dovrehallen grendalag, som er grendalaget for hele Drivdalen skolekrets. Dovrehallen er fortsatt samlingspunkt i kretsen med møter og fester slik det har vært siden tidlig på 1920-tallet.

 

OASE

- utvikling og samhandling i lokalsamfunnet -av Aud Ingrid Aune

OASE ble lansert av dr. Per K. Angen i 1991. Han var pådriver, og ideen var å gjøre skolen i kretsen til det naturlige midtpunkt. OASE ble nedfelt i kommune-planen for Oppdal kommune i 1992. Et prøveprosjekt ble finansiert med midler  fra Helsedirektoratet, samt at Oppdal Helselag bidro med kr. 300.000,-.

OASE-prosjektet ble startet i 1991. Hovedmål var å skape et levende lokalsamfunn med forebyggende helsearbeid gjennom tilretteleggingstiltak i nærmiljøet, og med etablering av Omsorgs- og aktivitetssenter i sentrum.

 

Prosjektet

Lønset og Drivdalen ble prøveprosjekt for OASE-tanken. De ble valgt fordi disse kretsene hadde et godt sosialt nettverk som ville dette. Behovet for eldreboliger i nærmiljøet var også kartlagt her.

Drivdalingene grep sjansen for å møte diskusjonen om nedlegging av skolen. Kommuneøkonomien var dårlig, og nye skolereformer var på gang. 6-åringene skulle inn i skolen, og heldagsskolen var aktuell. Det blinket blålys for grendeskolene. Alternativet i Drivdalen var at barnehagen måtte ut av skolens lokaler, der de hadde hatt tilhold siden oppstart i 1973.

Etter en rekke samarbeidsmøter mellom kommune, skole og krets ble det fattet vedtak om å dele utbygginga i Drivdalen i 2 trinn.

 

Byggetrinn I med    

- omgjøring av 1. etg på skolebygget

- tilbygg barnehage

- tilbygg skole-/kretskjøkken i tilknytning til gymsal

Byggetrinn II med - bofellesskap for eldre

OASE-prosjektet hadde som mål å stimulere omsorgspotensialet i nærmiljøet (les: frivillighet!) ved  å forebygge behovet for tjenester fra det offentlige, - bygge bru mellom generasjonene, få mer samhandling blant folk, og som ville virke som forebyggende helsearbeid. En ønsket å gjøre omsorgstjenestene mer områdebasert rundt om i kommunen. Skolene kunne praktisere ”omsorgsfag” med eldreboliger i nærheten. (Drivdalen skole hadde allerede ”praksisplasser” ute i heimene hos eldre før OASE-tanken ble lansert!)

Det skulle arbeides for å finne samarbeidsformer på kretsnivå som kunne utløse prosesser av vital betydning for lokalsamfunnets og kommunens framtidige utvikling.

 

”Prosjekt OASE burde være den mest radikale modell for utprøving av sosialt nettverk og helse som til nå er utprøvet i Norge.  (Per K. Angen 1991)”

Byggetrinn I

Da mobiliserte drivdalingene og tok ansvar for egen framtid. Det var ikke flertall i kommunestyret til å bruke penger på nye prosjekter i kretsene. Klarsignal ble omsider gitt i 1993, under forutsetning om at prosjektet ikke skulle koste kommunen  mer enn tilskuddet som ble gitt!

 

1. etg. skolen

Ei prosjektgruppe ble satt ned, og planer ble lagt. Idèdugnader og samarbeidsrunder ble holdt. Byggearbeidet startet i mai 1994. Drivdalen Barnehage stod som byggherre for hele prosjektet. Hele 1.etg. på skolen ble bygget om, slik at ”allrommet” ble til oppholdsrom og kontorer for lærerne. Det gamle lærerrommet samt korridoren ble til klasserom og skolebibliotek. Barnehagen fikk overta ”1.klasserommet”, og i tillegg ble bygningen utvidet med et tilbygg på ca. 80m2 til sammen for skole og barnehage.

 

LH-bygg stod for utbygginga, og sammen med hjelp fra Skap-M (sysselsettingstiltak/ arbeidsformidling) ble det lagt ned en enorm dugnadsinnsats.

I løpet av 11 måneder var ombygging/restaurering ferdig. Tilbygget ble nå gitt til Oppdal Kommune mot at barnehagen ble sikret gratis leie i 20år med mulighet til å forlenge avtalen.

Finansiering:

Statstilskudd                                                                                                      kr.   180.000,-

Tilskudd Oppdal kommune (6-åringer)                                                         kr.   168.000,-

Lån                                                                                                                       kr.   360.000,-

Dugnad, Skap- M, tilskudd lag/foreninger,egenkapital barnehagen        kr.   730.000,-

Totalt                                                                                                                   kr.1.438.000,-

OASE-utvalget

Nå ble prosjektgruppa for OASE lagt ned, og OASE-utvalget ble opprettet. Dette er det samme som dagens OASE. Her ble det gjort avtaler mellom skole, kommuneadministrasjon, barnehage, lag og foreninger, for at alle skulle føle at de fikk noe igjen for den enorme dugnadsinnsatsen som ble lagt ned.

Retningslinjer for bruk ble nedfelt. Det var viktig å få på plass kjøreregler for alle.

 

Neste post på programmet var:

 

Skole-/kretskjøkken

Da kjøkkenet skulle bygges, var det igjen penger bare til råbygget. Resten av bygget ble finansiert med tilskudd fra lag og foreninger, samt at det ble søkt kommunen om et lite tilskudd. Gamle lagskasser fra nedlagte lag kom fram i denne tida. Nevnes må at Lo og Rise Feavlslag finansierte kjølerommet! – Det vart råd med alt til slutt!

 

Det gamle ”kretskruset” fra Fossem og Rise fikk plass på kjøkkenet, og med ny oppvaskmaskin var det mulig å lage mat og arrangere lag for 150 middagsgjester. Forsikringstaksten ble på kr. 350.000,-. Det sier litt om dugnadsinnsatsen som ble utført! I alt ble det lagt ned ca. 1500 timer før Byggetrinn I var vel i havn. Både lærere, elever og dugnadsfolk fikk kjørt seg i disse 11 månedene. Det var ikke bare enkelt å drive skole og barnehage denne tida. Men alle viste stor fleksibilitet, og resultatet var alle strålende fornøyde med.

 

Nevnes må også at til alle dugnadsøkter kom det kaffe- og matfat fra dugnadskvinner. Om det var lange og slitsomme økter, så var dette med på å styrke den sosiale sida.

Dugnadsbaser for Byggetrinn I var Idar Jostein Heggvold, Thor Olav Riise og Jo Skorem. Lars Rise var prosjektmedarbeider i OASE-prosjektet. – Dyktige karer som stod på for fullt, og som har en stor del av æren for at utbygginga kom så vel i havn.

 

- SÅ kunne drivdalingene lene seg tilbake og si ”DET VAR DET” !!?? – Nei! Nå var det å fylle huset med aktiviteter! Videre stod Byggetrinn II for døra – Drivdalsheimen.

Byggetrinn II, DRIVDALSHEIMEN

Beslutningen om å bygge bofellesskap for eldre ble tatt på grunnlag av en spørreundersøkelse blant alle ”eldre” i Drivdalen i 1992, - om hvor de kunne tenke seg å bo om de skulle få behov for annen bolig i eldre år.

 

Oppdal kommune støttet også planene ved å gi den kommunale lærerboligen til OASE-prosjektet vederlagsfritt for ombygging til eldreboliger. Utbygginga ble organisert gjennom Drivdalsheimen BA, et samvirke av lag og private. Andelskapitalen var på kr. 290.000,-. Lån fra Husbanken på kr.----  Tilskudd fra Staten via Oppdal kommune kr. 90.000,- pr. leilighet (i alt kr.630.000,-). Dette var den tids ”gulrot” for å bygge omsorgsboliger i bofellesskap.

 

Våren 1995 startet vi på’n igjen, nå med et budsjett på 3,7 mill. kroner.

- Og en enorm dugnadsinnsats ble lagt ned også her. Byggefirmaet (LH-bygg) og dugnadsfolket jobba side om side. Den gamle lærerboligen ble omgjort til 3 leiligheter pluss fellesdel, og i tilbygget var det plass til 4 leiligheter.

 

Dyktige dugnadsledere sørget også her for alt som skulle gjøres på dugnad, ble gjort. Leder for styret var Trond Meslo, og i byggekomiteen var Thorleif Jacobsen (bygg), Finn Lømo (finans), Idar Jostein Heggvold og Thor Olav Riise (dugnad).

 

I desember 1995 var det klart for innflytting i 7 leiligheter, med fellesareal som kunne benyttes av beboerne, hjemmetjenesten, lag og foreninger. Et lite bibliotek bestyrt av Oppdal bibliotek, ble det også plass til. Sokkelen ble innredet etter hvert, og her ble det bygget 2 leiligheter og kontorer for omsorgsbase. Alle leilighetene ble bebodd etter hvert. I kjelleren ble ”bakstkjillar’n” innredet med fullt utstyr, og var et tilbud til beboere, kretsens folk og skolen.

DUGNAD og den sosiale sida.

Dermed var Byggetrinn II også vel i havn, takket stor frivillig innsats. – Og tro ikke at det var småbarnsforeldre som bygget barnehagen, - og besteforeldre som bygget eldreboliger. Nei, alle deltok på alt!! Grunnen til at byggeprosjektene gikk så bra, var nok at det hele tida var folk i ledelsen som kunne sine saker. Dugnadsbasene kalte ut riktige folk på rett tid. De samarbeidet hele tida med fagfolkene, og loset det hele i mål.

 

Nok en gang må den sosiale sida nevnes.  Folk har møttest til felles tak til gavn for alle, med mat rundt felles bord underveis i dugnadsøktene. Vi som var med på dette, var glade for å kunne delta i dette fellesskapet.

 

Kretsens folk ble orientert om prosjektet hele tida gjennom en rekke møter. Det ble sendt ut meldingsbrev til alle husstander når det var noe nytt å melde. Det ble holdt idèdugnader og ekskursjoner. Da Byggetrinn I var fullført, var det mønsåskaffe. Da Drivdalsheimen ble tatt i bruk, var det visning og fest med stort frammøte. OASE investerte i  ei vogge  ”for å stimulere befolkningsveksten” i Drivdalen. Vogga har vært utlånt til alle som har ønsket å bruke den til sine nyfødte.

 

Skikkelig dugnadsfest ble holdt ved avslutningen av Byggetrinn II i februar 1996. Da møttes 140 gjester til middag og fest i gymsalen. I alt ble det anslått at ca.3500 dugnadstimer var utført. Vi feira at vi hadde fullført et byggeprosjekt på bortimot 6 mill.kroner, og at vi nå hadde en tidsmessig skole som ble senter for det meste av aktiviteter i Drivdalen.

 

Aktivitetsgruppa fikk nå jobben med å sy i hop aktivitetene sammen med rektor på skolen.

Av tiltak som ble satt i gang, kan nevnes OASE-trim, bibliotekkvelder, besøk av skole/barnehage på Drivdalsheimen, og omvendt fra Drivdalsheimen til skole/barnehage. Besøk i bakstkjillar’n av barna, aktivitetskvelder med sang, kultur og diskusjoner, besøk av kor, spelemannslag, Lions m.m.m. Det ble også oppstartet fotpleie. Fast hvert år var båttåsuppedag på skolen for alle eldre i kretsen, samt sæterturer om sommeren med rømmegrøt. Samarbeid om Drivdalskvelder og andre kulturarrangement. Drivdalens Gang ble drevet av skoleelevene.

 

Vaktmester på skolen ble tildelt ansvar på Drivdalsheimen, og arbeidet i nært samarbeid med rektor. 4H tok sin tørn utendørs i denne tida ved å fullføre fellesoppgaven ”Vakkert ved skolen”, som omfattet blomster, planering og beplantning.

OMTALE/BESØK

OASE-prosjektet vakte oppsikt etter hvert, og radio og aviser omtalte oss. Adresseavisen skrev i en reportasje i 1995 at dette måtte være norgeshistoriens dristigste dugnadsprosjekt! Mange en delegasjon ble mottatt og vist rundt, og mange lovord ble sagt om prosjektet.

OASE har gitt Drivdalen et aktivt og godt lokalsamfunn. Samholdet mellom folk i kretsen er styrket, og det sosiale nettverket fungerer, ble det sagt og skrevet. Prosjektet har involvert alle aldersgrupper, og alle har fått noe igjen. Folk har ansvar for hverandre og det blir mer samhandling mellom generasjonene.

 

Skolen er krumtappen i hele OASE-prosjektet, og den er et hus som benyttes av alle.

ETTERSKRIFT

OASE-tanken har vært førende for all aktivitet ved skolen siden prosjektet startet. Gjennom OASE-utvalget er samarbeidet videreført. Rektor ved skolen har vært koordinator. Lederne i de forskjellige lagene har hatt et nært samarbeid med rektor gjennom alle år. Det har vært utfordringer som er taklet etter beste evne. Skolens lokaler er mye benyttet til aktiviteter gjennom møter, trim og arrangementer utenom skoletid, og til gjengjeld har folket i kretsen vært raske til å tilby hjelp når skolen har hatt bruk for det.

 

Etter at nærbutikken dessverre ble nedlagt i juni 2009, og Driva Kro ble nedlagt høsten 2009, mistet folket i kretsen et samlingspunkt. Skolen bøter på det med å arrangere grendakafe på skolen, der skole og barnehage står for både servering og underholdning. Butikken var også sentral i formidling av nyheter om aktiviteter i kretsen. Dette er bøtet på ved at OASE-utvalget har satt opp oppslagstavle ved skolen. OASE-utvalget startet i november 2009 egen nettside, www.drivdalen.no ,som også tar for seg nyhetsformidling. Her har skole, barnehage, lag og foreninger sine egne meldingssider.

 

Landbrukskontoret i Oppdal kommune arrangerte ”Framtidsverksted” på Dovrehallen 29-30/1 2010, og det ble naturlig å ta ideene fra dette inn  i OASE-systemet. Bl.a har OASE-gruppa etablert en praksis med besøk hos nye beboere i Drivdalen, og velkomstgave til nyfødte innbyggere. En brosjyre om Drivdalen er utarbeidet. Arbeid med planlegging og regulering av et nytt boligfelt ved Tverrlina er også et resultat av grunneieres og OASE-gruppas arbeid. Framtidsverkstedet lanserte ca. 80 ideer for å utvikle kretsen.

 

Utviklinga på Drivdalsheimen har de siste åra gått i negativ retning. De fleste som flyttet inn i starten, er etter hvert gått bort. Etter som leilighetene har blitt ledige, har det ikke lyktes å få inn nye beboere. Pr. i dag er det bare to faste beboere. Drivdalsheimen har avtale med Oppdal kommune ut 2012 om dekking av husleie i tomme leiligheter. Det siste året har Oppdal kommune benyttet Drivdalsheimen som avlastningsplasser for hjemmeboende eldre. Dette har vært meget vellykket. Både ansatte, beboere og pårørende har uttrykt begeistring over tiltaket.

 

- - - - -

 

Mye mer kunne vært skrevet om OASE’s historie så langt. (Men OASE-arbeidet fortsetter så lenge vi har krumtappen, nemlig skolen!) Kanskje kan dette samles i et hefte etter hvert. Oppfinnsomheten var stor, og løsningene var det folket som var med på å utføre. Dette er lokalhistorie som det er vel verd å ta vare på!

 

( Aud Ingrid Aune, 2012)

Bygging av kretskjøkkenet 1995
Tor Olav Riise og Arne Mjøen
Bygging av kretskjøkkenet 1995
Harald Håker og Finn Lømo
Drivdalsheimen
Dugnadskaffe
Byggetrinn II Drivdalsheimen
Klart for byggestart 1995
Åpning av Drivdalsheimen
Desember 1995
Fra dona`sfæsta, februar 1996.
Mat og drikke til dona`sfæsta.
Mari Heggvoll og Jo Skorem
Gang rundt juletreet på Drivdalsheimen.
Skolen på besøk, desember 1995.
Ny portal på Grønbakken
Evig og tro til Dovre faller
Show More
 

En liten butikk på Lo.

Handel i Drivdalen

Loven om utvidet handelsrett som kom i 1866 gjorde det mulig for nærmest hvem som helst å starte med handel på landsbygda. I Oppdal var det på 1860-tallet nærmere 20 personer som hadde fått innvilget handelsbrev. De siste tiåra av 1800-tallet, og de første tiåra av 1900-tallet var det mange som prøvde seg som landhandlere i Drivdalen. Særlig i anleggstida for Dovrebanen gikk handelen  livlig.

 

Anders og Anders

En av de som drev i noe mindre målestokk var Anders Eriksen Loe (f. 1831). I 1864 ble han av fogden ”medddeelt Handelsbrev paa Landhandel fra fast Udsalgssted i Opdals Formandskapsdistrict”. Han var eier av gården Nordigard Lo, og varesalget foregikk fra et rom i  stuebygningen. Da sønnen Anders (f. 1870) vokste til, hjalp han sin far med handelsvirksomheten, og butikken gikk nå bare under navnet ”Anders og Anders”

 

Da Anders E. Loe begynte sin handelsvirksomhet, lå nærmeste forretning nede ved Ålma, og når en ser bort fra at Thore Fossem drev litt småhandel på Rise, så hadde han nærmest monopol på handelen oppe i Drivdalen. Men med etableringen av Drivdalens Handelsforenning på Rise i 1871 ble det slutt på det. Den nystartede handelsforeningen hadde et langt større spekter i vareutvalg, og dessuten ble flere av oppsitterne  på Lo andelshavere i det nye handelsforetaket. Samme året kom også Mjøabua, og dermed falt kundegrunnlaget fra bl.a. Hevlesgårdene, Gissinger og Stordalen bort.

 

For Anders E. Lo førte den nye konkurransen til en katastrofal omsetningssvikt, og han hadde etter hvert ingen muligheter til å innfri gjelden til sine kreditorer. Samtidig hadde han store tap på utestående fordringer hos sine kunder. 25. februar 1892 så han derfor ingen annen utvei enn å erklære seg konkurs og overlate sitt bo til skifteretten.

(Erik Dørum: «Anders & Anders». En liten butikk på Lo, Bøgda vår 2002 s. 13-14)

Drivdalen Handelsforening

Landhandlerne var ikke alltid populære. Hovedproblemet var at folk hadde lite penger, og at det som et resultat av det ble mye kreditsalg. Handelsmennene var avhengig av å få inn pengene sine og dermed måtte det ofte gå til rettslig inkasso med den upopulariteten dette medførte. Som en reaksjon på dette kom en oppblomstring av samvirkeforetak på 1870-tallet. Bønder slo seg sammen og drev handel i felleskap. (Kjell Haugland: Samvirkelaget er mi forretning, side 242-28)

 

I  1871 ble Drivdalens Handelsforening stiftet. I 1874 hadde foreningen 27 andelshavere. Foretningen var lokalisert i krysset ved tverrlina, i det huset som senere gikk under navnet Karenstoggo. Da laget ble stiftet var det stor optimisme, nærmeste virkelige konkurrent med et stort vareutvalg var Mjøabua. (Erik Dørum: Drivdalens Handelsforening, Bøgda vår 2001 s. 15-21)

 

Foreningen fikk i stedet et dramatisk endelikt. Bøndene som hadde startet foreningen hadde tatt på seg økonomisk ubegrenset ansvar for forretningens økonomiske forpliktelser. Dette sikret gode betingelser hos grossisten i byen, men bestyreren gjorde underslag, rømte i 1877 til Amerika, og etterlot forretningen i et økonomisk kaos. Grossistene hadde store utestående krav og andelshaverne måtte betale inn disse. Mange kom opp i et økonomisk uføre som de så bare en utvei fra, nemlig å reise til Amerika. Våren 1880 dro en av de største emigrantflokkene som noensinne  har reist fra Drivdalen, 60 personer totalt. Handelsbestyreren som stakk av skal ha hengt seg i Minneapolis, dermed kan en si at tragedien var total for alle parter. (Kjell Haugland: Samvirkelaget er mi forretning, side 242-28)

Bjørkåsbua. Scannet fra postkortsamlingen til Morten Mellemseter.

Bjørkåsbua

Våren 1904 bygslet Ole Bjerkaas (f. 1879) tomt like sør for Vinstrabrua av Ole E. Meslo på Holan og gikk umiddelbart i gang med å reise Bjørkåsbua. Ole Bjerkaas (Bjørkåsin) hadde tidligere arbeidet som handelsbetjent på Tynset, og 11. oktober 1904 fikk han handelsbrev og samme dag åpnet Bjørkåsbua. Ved utgangen av det første året hadde han 139 bokførte kunder, en kundekrets som omfattet de fleste husstandene fra Stordalen og Sætrumsmoen opp til fjellstuene på Kongsvold og Hjerkinn.

 

I perioden 1910-20 var det livlig anleggsvirksomhet oppe i Drivdalen, i forbindelse med bygging av Dovrebanen og gruvene i Vårstigen. Dette fikk stor økonomisk betydning for Bjørkåsbua. Selv etter at samvirkelaget ble startet i 1913 handlet mye av kusken på Bjørkåsbua ettersom de kunne handle på kreditt der. I 1910 startet Bjørkåsin også eget bakeri i Brustoggo, ei lita tømmerstue ved Vinstrabrua. Ferdinand Horvli var bakermester fram til han startet eget bakeri på Lønset i 1913, da overtok Henrik Kristiansen. I 1918 var mye av anleggsarbeidet på Dovrebanen fullført, markedet for bakevarer var ikke lenger like stort, og bakeriet ble nedlagt. 

 

I tillegg til å ha et rikt vareutvalg med nærmere 3000 vare, tok også Bjørkåsbua i mot varer som kundene produserte. ”Bjørkåsin” organiserte eget smørlag som i 1932 hadde 24 medlemmer. Han mottok også, omsatte, både selv og via kommisjonærer i byene: geitost, huder, skinn, egg og husflidsvarer, småvilt, ull og slakt av spekalv, killing og sau.

 

I 1958 var Bjørkåsin blitt 79 år, ingen i familien ønsket å fortsette forretningen. Bjørkåsbua ble kjøpt av Driva samvirkelag som først hadde manufakturavdeling der, senere ble den brukt til lager og boligdelen ble leid ut som feriested . Da Driva samvirkelag ble innlemmet i Oppdal samvirkelag i 1988 ble Bjørkåsbua solgt til private. Etter dette ble den først brukt til salgslokale for lokalt handverk, og senere til lappcamp framt til den brant ned til grunnen i 1992. (Erik Dørum: Bjørkåsbua, Bøgda vår 1993 s. 15-19)

 

Andre landhandlere i Drivdalen

Guttorm Hansen Haugen fikk handelsbrev i 1883, og drev landhandel i Karenstoggo der Rise handelsforrening holdt til fram til konkursen i 1878.Guttorm døde i 1889, da ble det trolig slutt på handelen der, men kona Karen fortsatte å bo i huset (derav navnet).

(Ola Bjerkås: Gards- og slektshistorie for oppdal, bind II Drivdalen, side 378).

 

Rise dampmeieri ble startet i 1894. Her ble det også drevet landhandel. I 1900 var Peder Aalbu meieristyrer og landhandler her. Dampmeieriet brant i 1903, og da ble det slutt på landhandelen her. Meieriet eksisterte fram til 1911

(Ola Bjerkås: Gards- og slektshistorie for oppdal, bind II Drivdalen, side 338).

 

I 1912 ble Oppdal mineralvannfabrikk startet i Rise meieris lokaler. Der var det også kafe. Fabrikken produserte brus, selters og fruktvin. Opdals minervannfabrikk ble avertert for salg i 1916, og 1917 flyttet Driva samvirkelag inn i disse lokalene.

(Ola Bjerkås: Gards- og slektshistorie for oppdal, bind II Drivdalen, side 342).

 

Alfred Normann Ragnvaldson Rise og kona Gjertrud Rise (f. Halset) drev landhandel på Nystad – rett overfor ungdomshuset fra ca 1910. Fra 1913 leide de bort lokalet til nystartede Driva samvirkelag. Selv drev de landhandel på Nestavollan i noen år. Fra 1930-åra og fram til 1950- tallet drev Lalla (Olava) Riise kafe på Nystad

(Ola Bjerkås: Gards- og slektshistorie for oppdal, bind II Drivdalen, side 304). 

 

I 1912 fikk også Trygve Jonassen handelsbrev for å drive handel på Nestavollan

(Lars Gisnås: 100 år i Oppdal) .

 

Andre som hadde handelsbrev for å drive landhandel på Rise: Thore Ingebrigtsen Fossem, Barbro Olsdatter Rise, Ole E. Fjøsne og Even Sætrum

(Erik Dørum: Bjørkåsbua, Bøgda vår 1993 s. 15-19).

Driva Samvirkelag

Anleggsarbeiderne på Dovrebanen var fagorganiserte, og deres radikale ledere likte lite at private kjøpmenn som ”Bjørkåsin” skulle ha ”profitt” av anleggsarbeidet. 1913 tok Rise jernbanearbeiderforening initiativ til å få i gang et samvirkelag på Driva. Det møtte vel 50 personer, som tegnet ca 100 andeler, på stiftelsesmøtet. I mai samme år begynte Driva kooperative selskap sin virksomhet i leid lokale (Nystad) rett overfor ungdomshuset. (Erik Dørum: Bjørkåsbua, Bøgda vår 1993 s. 15-19)

 

Norges kooperative landsforening var blitt stiftet i 1906 . Nå hadde samvirket fått en organisasjonsform som gjorde det enklere og mindre risikofylt å drive denne formen for handel. Driva kooperative selskap, som i 1916 ble omdøpt til Driva samvirkelag, var det første samvirkelaget i Oppdal. Medlemmene både kjøpte og solgte varene sine gjennom samvirkelaget, først etter andre verdenskrig ble handelen enveis. (Kjell Haugland: Samvirkelaget er mi forretning, side 242-28)

 

I 1917 ble butikken flyttet til Rise meieris lokaler. Fra 1912 fram til 1916 hadde det også vært brusfabrikk og kafé i bygningen. I 1935 ble bygningen flyttet til sin nåværende plassering og ombygd. Samme år ble det oppført stall med garasje og vedskjul. Dette året ble samvirkelaget også utskilt fra Holan med eget bruksnummer og matrikkelnavnet Kvennhaugen. I andre etasje er det ei leilighet der bestyreren av samvirkelaget bodde. Bestyrere ved Driva samvirkelag: H.L. Rishaug (1917-1919), Jo Håker (1919-1947), Jo Øy (1947-1949), Gerhard Kvernrød (1949-1955), Henry Margido Skjetne (1955-1979), Kåre Ringli (1979-1988) (Ola Bjerkås: Gards- og slektshistorie for oppdal, bind II Drivdalen, side 341).

 

Etter krigen bygde samvirkelaget fryseri nord for butikken, med utleie av bokser. Dette var før folk flest hadde fryser hjemme.

Olaf Skaslien kjører vatn fra elva.

Engan filial

I 1957 startet Driva samvirkelag filial på Engan, det ble bygd et eget bygg til filialen. Senere ble det bygd til eget fryseri her, der folk kunne leie seg boks. Vareutvalget på filialen besto av dagligvarer, mest tørrvarer og frysevarer. Vanligvis besto bemanningen av en bestyrer og ei hjelp. De siste årene var det to ansatte som byttet på å være styrer hver sin uke. Bestyrere ved Engan filial: Bjørg Tekseum, Else Snøve, Signe Husa, Kjell Ålmen, Bjørg Norheim / Jorid Røhjell og Bjørg Norheim / Kirstin Engen. Utover 1980-tallet begynte befokningstallet på Engan å synke, det samme gjorde omsetningen på filialen. Som et  resultat av dette ble Engan filial nedlagt i juni i 1987.

 

Driva samvirkelag gikk inn i Oppdal samvirkelag i 1988, og ble drevet som filial fram til 2009. Etter sammenslåinga ble leiligheta i 2. etasje utleid. Styrere var Stein Jensen, etterfulgt av Turid Haugland og Grete Engen. 27. juni 2009 var nedleggelsen av den (foreløpig?) siste dagligvareforretningen i Drivdalen et faktum. Coop Marked Driva, Bua i dagligtale, var i tillegg til dagligvareforretning medlem av OASE og en viktig møteplass og formidlingskanal for drivdalingene.

 

Skiferhistorien - kort fortalt

 

To skifertyper – to historier

Oppdal har betydelige forekomster av skiferstein, i to varianter: leirskifer og kvartsittskifer. Den førstnevnte finner vi hovedsakelig i den østlige delen av bygda, spesielt i Gjessengerdalen, mens de største forekomstene av kvartsittskifer ligger i sør, ved Klevan og Sæterfjellet i Drivdalen. Det er også en del skifer av denne typen vest i Oppdal og i Trollheimen.

         Oppdals skiferforekomster har spilt en betydelig rolle i bygdas historie. Gjennom tidene har skiferstein vært benyttet til forskjellige formål på gardene, men fra midten av 1800-tallet ble den også en salgsvare med kjøpere blant annet i Trondhjem og Kristiania. I det neste århundret ble det skapt en industri av denne lokale ressursen. Den skulle etter hvert gi sysselsetting til mange oppdalinger og store inntekter til kommunen.

         Egentlig har skiferindustrien i Oppdal to ganske forskjellige historier, knyttet til de hver sin skifertype. Det begynte med leirskifer og takstein.

Leirskifer blir taktekke

På 1800-tallet ble det etter hvert vanlig å bruke heller av leirskifer som taktekke. Skifertak hadde lengre varighet enn de tradisjonelle torvtakene, som måtte legges på ny etter 30–40 år, og ble sett på som «finere» fordi de hadde et bymessig preg. Det store gjennombruddet fikk skifer som taktekke under den store moderniseringsprosessen i jordbruket fra 1860-åra og utover – det såkalte «hamskiftet». På de mange nye, store driftsbygningene og våningshusene som ble oppført i denne tiden ble det lagt skifertak.

         Fra midten av 1800-tallet foregikk det også et betydelig salg av takskifer fra Oppdal til byene. Blant annet fikk pleiehjemmet for spedalske på Reitgjerdet i Trondhjem og Gaustad sinnssykehus i Kristiania taktekke av oppdalsskifer. Da Dovrebanen ble anlagt i åra rundt første verdenskrig, ble det brukt skifer på de fleste bygningene langs banen.

         Det aller meste av takskiferen ble tatt ut fra brudd i Gjessengerdalen, i fjellet noen kilometer sør Oppdal sentrum. Arbeidet var slitsomt, ikke minst transporten med hest og slede ned fra fjellet til riksveien. Lia var bratt, og man måtte bruke forskjellige knep og hjelpemidler for å holde styring med de tunge steinlassa.

         Det ble drevet uttak av takskifer i Gjessengerdalen fram til 1950-åra. Da begynte nye taktekkingsmaterialer å komme på markedet og fikk stor popularitet, ikke minst eternitten. Mot den måtte leirskiferen gi tapt. Men på denne tiden, da historien om taksteinproduksjon i Oppdal kom til veis ende, var det bygget opp en livskraftig industri basert på kvartsittskifer lenger sør i Drivdalen, ved Klevan.

 

 

Oppdalsskifer blir grunnlag for en industri – og en merkevare

I lange tider, sikkert tilbake til forhistorisk tid, hadde bøndene gjort seg nytte av kvartsittskifer fra Drivdalen og andre steder i bygda. Skiferhellene ble brukt som båsskiller i fjøs, foran inngangsdører og som golvdekke. De ble slått i ønsket fasong med en tung hammer.

         Fram til første verdenskrig ble denne ressursen kun utnyttet lokalt, først og fremst fordi det ikke var regningssvarende å transportere en så tung vare over lengre avstander med hest. Men situasjonen ble en helt annen da Dovrebanen kom i drift i 1921. På denne tiden ble det også utviklet en teknikk som gjorde det mulig å «hogge» skiferen, slik at den fikk rette kanter. Det åpnet for industriell produksjon av en rekke skiferprodukter, fra murstein til trappeheller og bord i forskjellige fasonger.

Det var Olaf Skaslien, bygningssjef på dovrebaneanlegget, som utviklet hoggingsteknikken og gjerne kan betegnes som skiferindustriens «far». Skaslien sikret seg tidlig i 1920-åra retten til å ta ut stein på eiendommen Sætra og etablerte den første skiferbedriften, sammen med Olav Skjødskift. Ved slutten av tiåret sysselsatte den ferske skiferindustrien i Klevan over et halvt hundre mann, og produktene ble solgt både i inn- og utland. Oppdalsskiferen vant flere priser for sin kvalitet, blant annet ble den tildelt sølvmedalje ved en utstilling i Barcelona i Spania i 1929. Oppdalsskifer ble etter hvert et begrep – en merkevare for bygda.

Fram til midten av 1900-tallet ble uttaket av skifer fra fjellet og bearbeidelsen av den stort sett utført manuelt. I de første tiåra ble også hogginga av steinen gjort ute året rundt, i all slags vær. Arbeidet kunne være svært slitsomt og gjerne også helseskadelig. Arbeiderne kom fra forskjellige kanter av bygda, og brukte sykkel til og fra jobben. Noen ukependlet og tilbrakte arbeidsuken i brakker på arbeidsplassen.

Fra 1950-åra begynte teknikken å holde sitt inntog også i skiferindustrien, og arbeidet ble etter hvert fysisk lettere. De tunge løfta kunne utføres med gravemaskiner, transporten med lastebiler. Det ble også satt inn arbeidsbusser, slik at arbeiderne slapp den slitsomme syklingen til og fra jobb.

Mot slutten av 1900-tallet gjennomgikk skiferindustrien betydelige strukturelle endringer. De mange små bedriftene, som gjerne bare hadde et par ansatte og holdt til i enkle hoggarskur, forsvant etter hvert, og produksjonen ble konsentrert til noen få større firma. En hovedårsak til denne utviklingen var at det ble for vanskelig for småbedrifter å ta tunge investeringer i anleggsmaskiner og tidsmessige produksjonshaller.

I dag er skiferproduksjonen i Oppdal i all hovedsak knyttet til tre bedrifter: Minera Norge AS, Oppdal Sten AS og Palmer Gotheim Skiferbrudd AS. Disse bedriftene sysselsetter ca. 115 personer og har en samlet omsetning på ca. 100 millioner kroner.

Oppdal er blitt et sentrum i norsk skiferindustri. Her ligger hovedkontoret til Skandinavias største skiferbedrift, Minera Norge A/S. Firmaet driver skiferproduksjon i Otta,  Alta – og i Sverige.

 

 

Kilde, Kjell Haugland

 

Rise Kraftverk

Rise kraftverk ble bygd i øvre Risfossen tidlig i 1930-åra, og avløste den gamle kraftstasjonen i Vinstra. Anlegget i Risfossen var ved siden av elektrisitetsverket i Dørrumselva det største grendekraftverket i Oppdal. Vannfallet i Risfossen er bare 6,4 meter høgt, men rørledningene hadde grove dimensjoner etter tiden, og verket kunne yte 50 kilowatt.  Kraftstasjonen var et andelslag med 35 abonnenter ved åpninga i 1932. Det var et vekselstrøm anlegg med 10 km linjenett i 1932, i linjenettet var det lagt inn to transformatorer. Linjenettet vart senere utvida.

Langt oppi Drivdala, mesta oppme Brekka,

klemme dem ivei mæ et millionanlegg.

Høgspent og lågspent det ska no bli på flekka.

min det bli no visst itt ferdigt foinn pavin han fæ skjegg.

 

Og luftslott oppå luftslott dem bøggje villig vekk.

 mæ kraftanlegg på kraftanlegg i kvar en fillebekk.

 og kvar ei ussel hytt ska no herlegheta få,

 ja, det ska no bli morro å få låvvå og få sjå.

 

 Revyvise av Vang ungdomslag på Aune

 

Fra oppstarten i 1973. Margit Riise var styrer.

Drivdalen Barnehage

Et privat initiativ førte til at Drivdalen barnehage ble startet i 1973. Tanken var å starte opp et mini-førskoletilbud til foreldre i Drivdalen. Det ble avholdt møte for alle med barn, og her kom det fram at mange var interessert, også foreldre med barn under førskolealder. Det ble bestemt at Drivdalen Yngre helselag skulle stå for drifta av barnehagen, og Margit Riise bla ansatt som styrer. 

26. februar 1973 åpnet Drivdalen barnehage, barnehagen var åpen 2 dager i uka, 4 timer pr dag for barn i alderen 3-7 år. Forut for åpningen hadde det vært en hektisk dugnadsaktivitet, alle i kretsen både voksne i Drivdalen og elever på skolen stilte opp. Det ble snekkert utstyr og leker av ulike slag, strikket og sydd dukkeklær bl.a. Barnehagen holdt til i skolens kjellerlokaler i starten. Skolen brukte lokalene selv de andre dagene, så alt utstyr ble ryddet bort etter endt dag.

 

Det var ikke økonomi til å ansette flere enn styrer i starten. I tillegg til styrer Margit Riise som hadde 10,- kr timen i lønn!, stilte mødre opp på dugnad. I begynnelsen arbeidet, Bjørg Sæteren, Ragnhild Grønn og Bjørg Tørresdal ved barnehagen. Høsten 1973 ble det økonomi til å ansette en fast assistent.

 

Drivdalen barnehage var den første barnehagen som ble startet i Oppdal. Først i 1979 åpnet neste barnehage i bygda.

 

Drivdalen barnehage var førskole fram til 1979. Da gikk barnehagen over til å hete kortidssbarnehage, fortsatt 2 dager pr uke, men med 6 timer pr dag. I 1994 begynte Drivdalen barnehage å tilby heldagstilbud, 5 dager i uka.

 

I 1981 flyttet barnehagen til nye lokaler i et av skolens klasserom. I 1994 ble barnehagen bygd om, og fikk egne faste lokaler. I 2006 ble barnehagen ombygd og påbygd, og har nå god plass i lyse og funksjonelle lokaler.

 

I oppstarten var det 22 barn i barnehagen. Barnetallet har ligget på mellom  20 og 30 barn gjennom årene.

Rammene for barnehagedrift har endret seg mye siden starten, og å drive en privat barnehage ble etter hvert krevende for Drivdalen yngre helselag. Dette i kombinasjon med at man så mange samdriftsfordeler med Drivdalen skole ved felles ledelse førte til at Drivdalen yngre helselag søkte Oppdal kommune om kommunal overtakelse av barnehagen. Barnehagen ble kommunal og en del av den nye enheten Drivdalen oppvekstsenter fra og med 1.1.2018.

Drivdalen skole

Høsten 1960 åpnet den nye Drivdalen barneskole dørene for rundt 100 elever som kom fra Rise, Engan og Drivstua skole. Siden den gang er bygget blitt utvidet med ny gymsal, kretskjøkken, klasserom og ombygging i to omganger i barnehagen. 

 

Gymsal

Skolen fikk tilbygg med gymsal i 1982. Den gamle gymsalen ble da omgjort til sløydsal.

Da skolen i 1993 skulle bygges ut var OASE i Drivdalen en sentral aktør. Drivdalingene grep sjansen for å møte diskusjonen om nedlegging av skolen. Kommuneøkonomien var dårlig, og nye skolereformer var på gang. 6-åringene skulle inn i skolen, og heldagsskolen var aktuell. Det blinket blålys for grendeskolene. Alternativet i Drivdalen var at barnehagen måtte ut av skolens lokaler, der de hadde hatt tilhold siden oppstart i 1973.

Etter en rekke samarbeidsmøter mellom kommune, skole og krets ble det fattet vedtak om utbygging av skolen med:

1. etg. Skolen

Ei prosjektgruppe ble satt ned, og planer ble lagt. Idèdugnader og samarbeidsrunder ble holdt. Byggearbeidet startet i mai 1994. Drivdalen Barnehage stod som byggherre for hele prosjektet. Hele 1.etg. på skolen ble bygget om, slik at ”allrommet” ble til oppholdsrom og kontorer for lærerne. Det gamle lærerrommet samt korridoren ble til klasserom og skolebibliotek. Barnehagen fikk overta ”1.klasserommet”, og i tillegg ble bygningen utvidet med et tilbygg på ca. 80m2 til sammen for skole og barnehage.

 

LH-bygg stod for utbygginga, og sammen med hjelp fra Skap-M (sysselsettingstiltak/ arbeidsformidling) ble det lagt ned en enorm dugnadsinnsats.

I løpet av 11 måneder var ombygging/restaurering ferdig. Tilbygget ble nå gitt til Oppdal Kommune mot at barnehagen ble sikret gratis leie i 20år med mulighet til å forlenge avtalen.

Skole-/kretskjøkken

Da kjøkkenet skulle bygges, var det igjen penger bare til råbygget. Resten av bygget ble finansiert med tilskudd fra lag og foreninger, samt at det ble søkt kommunen om et lite tilskudd. Gamle lagskasser fra nedlagte lag kom fram i denne tida. Nevnes må at Lo og Rise Feavlslag finansierte kjølerommet! – Det vart råd med alt til slutt!

 

Det gamle ”kretskruset” fra Fossem og Rise fikk plass på kjøkkenet, og med ny oppvaskmaskin var det mulig å lage mat og arrangere lag for 150 middagsgjester.

Tilbyggg med nytt inngangsparti og garderober

 Utover 2000 tallet meldte behovet for renovasjon av skolebygget seg. Dette medførte to runder med trusler om nedlegging. Først i 2012-13 og så i 2014. Etter dette ble skolen renovert. Det inkluderer et nybygg ved inngangen med garderober og toaletter for 1,2 millioner, drøyt 800.000 til rehabilitering av eksisterende bygg med blant annet nytt tak og noe innvendig rehabilitering. Det ble også investert ca 600.000 kr til ventilasjon i sokkelen. Byggearbeidene ble utført av Kleven bygg. Det ble gjort en stor dugnadsinnsats på innvendig maling av klasserom og ganger. Renoveringsarbeidet var ferdigstilt i november 2015.

Oppgradering av uteområde

I 2016 ble det ny kunstgrasbane inkludert tribune ved skolen. Prosjektet hadde en totalkostnad på ca 700.000 og var et samarbeid mellom Drivdalen idrettslag og Drivdalen skole. Året etter ble det ny akebakke, og i 2018 startet arbeidet med å oppgradere uteområdet med «pump track», skøyteisbane, turnområde og nye lekeapparat.

 

Drivdalen skolekor

Kor har stått på timeplanen i mange år ved Drivdalen skole, med korøvinger hver uke. Skolekoret er et fast og kjærkomment innslag på generasjonsdag, 17 mai, grendakafeer og juletrefest. I 2008 ga de ut en egen Drivdalssanger, tillegg har det blitt mange konserter også uteom skolens lokaler. De har blant annet deltatt på konsert  med Oppdal songlag og Øystein Dolmen i 2013, kirkekonsert med Maria Arredondo, Torstein Sødal og Martin Halla i 2015,  og Happy teater og Oppdal gospelkor i 2017.

Elevtall

Ved oppstarten i 1960 var det ca 100 elever på skolen. På midten av 80- tallet var elevtallet nede i underkant av 30, men de siste ti årene har elevtallet variert mellom 35-45 elever.

Kontakter for nettsiden:

Anne Marit Aune           M: 481 99 416     E-post: annemarit@oppdal.com

Jenny Kristin Heggvold M: 970 90 579     E-post: jenny.kristin@drivdalen.no

© 2020

Fra dona`sfæsta, februar 1996.