Steinalderjegere var de første
De eldste sporene etter mennesker i Oppdal er ni tusen år gamle, og er funnet i Orkelkroken, Trollheimen og i Storlidalen. Det var jegerfolk som jaktet på villreinen ved foten av den store isbreen som i titusenvis av år hadde dekket landet, men som nå var i ferd med å trekke seg tilbake. Vi kan være ganske sikre på at disse første jegerne også gjorde seg turer opp i Drivdalen.
Steinalderen varte i mange tusen år, fram til ca. 1800 år før Kristi fødsel. Det er gjort flere funn etter steinalderjegerne i Drivdalen og fjellområdene rundt, blant annet pilspisser.
Men det er først i jernalderen, tiden fra ca. 500 f.Kr. til 1000 e.Kr., at dalen får fast bosetting og funnene blir tallrike.
Denne ca. 30 cm lange lystergaffelen ble funnet på gravfeltet på Rise i 1904. Den er fra vikingtiden eller kanskje enda tidligere, og har nok spiddet mang en laks i Driva.
(Foto fra Bøgda vår 1997.)
Bønder slår seg til i Drivdalen
Ingen vet i dag når den første garden ble ryddet i Drivdalen, men trolig må det ha vært en gang rundt Kristi fødsel, altså for to tusen år siden. Navna på gardene gir en pekepinn på når de ble tatt i bruk. Eldst er gardene med korte, usammensatte naturnavn. Lo og Rise hører til dem. Lo er et gammelt ord for «lavtliggende eng, nær vann og skog» (samme navn som i for eksempel Oslo), mens navnet Rise betyr «kratt, småskog».
De første tusen åra etter Kristi fødsel vokste det fram grender med mange garder i Drivdalen. De begravde sine døde i et felles gravfelt ved Risgjerdet på Rise. Her kom fjellveien over Dovrefjell ned til bygda, og det var skikk og bruk å legge graver ved veier. Dessverre er det meste av gravfeltet blitt ødelagt ved oppdyrking, men det er gjort en rekke interessante funn her. Den kjente «Riseengelen», som har vært en del av et helgenskrin på Irland, kan nok være et bevis på at drivdalinger har deltatt i vikingferder på 8–900-tallet – eller i alle fall at de har handlet med plyndringsgods fra de kristne samfunnene i vest.
«Riseengelen» er laget i det kristne Irland en gang på 7–800-tallet og har trolig vært én av flere englefigurer som prydet et relikvieskrin. Vikinger har brakt figuren til Norge, og på 1800-tallet ble den funnet på gravfeltet på Rise.
(Foto fra Bøgda vår 1993.)
Pilegrimer og kirke på Lo
Ved tusenårsskiftet gikk også drivdalingene over fra hedenskap til kristendom. Med kristendommen kom pilegrimene, som dro over Dovrefjell og gjennom Oppdal på vei mot Hellig Olavs grav i Nidaros. Ved midten av 1200-tallet bygde kong Håkon Håkonsson kirke på Lo, hvor han hadde kongsgard – og sikkert også med tanke på pilegrimene.
Svartedauden legger Drivdalen øde
I 1349 kom pesten til Norge, og sannsynligvis strøk over halvparten av befolkningen med. Fjellbygda Oppdal ble svært hardt rammet, og de fleste gardene i Drivdalen ble lagt øde. Kirken på Lo kom bort, men ennå er gardsnavnet Kjerkjbakken et minne om den. Vi kan bare ane den angsten og fortvilelsen som må ha preget folk under pestens nådeløse herjinger.
Det var langt mellom gardene og lite folk i Drivdalen i flere hundre år etter Svartedauden. Men utover på 1500-tallet og videre inn i det neste hundreåret skjedde det en kraftig befolkningsøkning. Garder ble oppdelt, ødegarder ble bosatt igjen og nye bruk ble ryddet i utmarka for å skaffe levebrød til den voksende befolkningen.
Svenskene herjer i 1718
Førjulsvinteren 1718 fikk drivdalingene et uvelkomment besøk som skulle bli en katastrofe for flere. Svenskekongen, Karl 12., ville legge under seg Norge og sendte soldater inn i Trøndelag. Planen var at de skulle ta seg over Dovrefjell. Men de norske styrkene brente Drivstua, Kongsvold og de andre fjellstuene da de trakk seg tilbake, og svenskene ble liggende i Oppdal i flere uker. I skaderapportene blir det fortalt at ei kone på Skorem rømte til skogs sammen med datteren da de fremmede soldatene kom. De kom aldri til rette. En enke på Engan ble fratatt alt hun eide, slik at hun siden måtte livberge seg med tigging.
Fra Drivdalen til Amerika
Utover 1800-tallet steg folketallet svært raskt, i Drivdalen som i landet ellers, og overbefolkning skulle etter hvert bli et alvorlig problem. Amerika ble løsningen. I perioden 1876–90 emigrerte nesten 900 oppdalinger, og mange av dem var drivdalinger. Våren 1880 dro en emigrantflokk på omtrent 60 personer fra Drivdalen til USA. Avskjeden var tung, men emigrantene var flinke til å holde kontakten med heimbygda – og til å sende over penger.
Dovrebanen: en gedigen vitamininnsprøyting
Fra 1860-åra gikk folketallet i Oppdal jevnt og sterkt nedover. Men i 1908 fattet Stortinget et vedtak som skulle snu utviklingen og skape ny optimisme: Det skulle bygges jernbane gjennom Oppdal. Anlegget av banen skapte hundrevis av nye arbeidsplasser og gav bøndene i Drivdalen god avsetning på tømmer og matvarer. Men viktigere var det at driften av banen skulle sysselsette mange, og aller viktigst: Den skapte grunnlaget for en blomstrende skiferindustri og sterk vekst i reiselivsnæringen.
Skiferindustrien i Drivdalen
Vi kan trygt kalle Olaf Skaslien skiferindustriens «far». Han så hvilke muligheter som lå i de store skiferressursene i Klevan og på Sæterfjellet, og utviklet en metode til å hogge skiferen, slik at den fikk rette kanter. I løpet av 1920-årene ble det bygd opp en skiferindustri som sysselsatte mange titalls mannesker, og oppdalsskifer ble også en eksportvare.
Drivdalen etter krigen
Utviklingen i Drivdalen i etterkrigstiden har fulgt det samme mønsteret som i landet ellers. Et viktig stikkord er sentralisering. Tallet på skoler er redusert fra tre til én, telefonsentralene er borte, alle jernbanestasjonene er lagt ned, likeså den siste dagligvarehandelen. Men drivdalingene har vist en sterk evne til å tilpasse seg samfunnsendringene og opprettholde et levende og dynamisk lokalsamfunn.
Kjell Haugland