- Vakna te vårbrus, vass-sprut frå bekk...

ASTRID VOLDEN

Floraen i Drivdalen

 

Den rike floraen i Drivdalen og  på Dovrefjell ble oppdaget av botanikeren G.C. Oeder som i 1755-60 reiste i Norge for å samle stoff til verket Flora Danica, som også omfattet Norge. Knutshø sitt ry som rikt plantefjell kom først etter botanikeren M.N. Blytts besøk i 1836. Blytt var professor ved universitetet i Christiania. Etter den tid har norske og utenlandske botanikere, studenter og amatører valfartet til Dovrefjell. I perioder var særlig Kongsvoll-Knutshø-området gjenstand for intens innsamling av planter. Aktiviteten var så stor at Norge her fikk sitt første botaniske verneobjekt i 1911.

Flere av plantene som Kongsvoll-Knutshø-området ble så kjent for, har senere vist seg å være utbredt vestover i Sunndalsfjella, nord til Trollheimen, nordøstover i Oppdal og Tynset og østover til Folldal.

 

Den rike floraen på østsida av Drivdalen er knyttet til de kalkholdige bergartene i Trondheimsfeltet; en geologisk formasjon som består av grønnstein, fyllitt m.m. For uten Knutshø er det rik flora i fjellområdet øst for Drivdalen og Vinstradalen (Oppdal), Råtåsjøhøi, Høggia, Pigghetta-Storhø (Folldal), i dalen mellom Dombås og Hjerkinn og i Grimsdalen (Dovre) og Grøvu-området (Sunndal). Dette står i sterk kontrast til fjellene på vestsida av Drivdalen, hvor næringsfattige bergarter dominerer.

Noen av fjellplantene er funnet svært få steder i disse fjella, eller innen et avgrenset område. Andre er ganske vanlige. Floraen inkluderer både sørlig unisentriske arter - arter som bare vokser i sørnorske fjell, og bisentriske arter som finnes både i nordnorske og sørnorske fjell, men med en større utbredelsesluke mellom sør og nord. Konsentrasjonen av arter i Dovrefjell-området ga opphav til ”overvintringsteorien” - en teori om at plantene hadde overlevd istidene på områder som stakk opp over isen (nunatak eller refugier). I dag mener en at utbredelsen av fjellplantene kan forklares ved en kombinasjon av overlevelse på steder som var isfrie, innvandring i flere ”bølger” etter istiden og ved evolusjon de siste 10 000 år, men siste ord er kanskje ikke sagt.

 

Fjellhagen på Kongsvold har bare en forsmak på Dovrefjells arter. For å finne flere, må du ta beina fatt, enten vestover gjennom de mer næringsfattige delene av Dovrefjell– Sunndalsfjella nasjonalpark, langs Pilegrimsleia eller opp til Sør-Norges mest kjente plantefjell - Knutshøene.

 

Husk at plantelivet i Hjerkinn/Kongsvoll/Drivdalen landskapsvernområde og i nasjonalparken er vernet – det er ikke tillatt å forstyrre planter unødig eller å felle tørre stammer og hule trær.

 

Kilde: Vitenskapsmuseet

Svartkurle (Nigritella nigra)

Svartkurle er en av de mer staselige orkidéene, men det er ikke mange forunt å få sett den. Den er nemlig sjelden både i Norge og på Europeisk basis. Svartkurle blir opptil 20 centimeter høy, og den har lange, linjeforma blader oppetter stengelen. I toppen av hver plante sitter et kulerundt hode med mange mørkerøde, vakre blomster.

Genetisk sett tilhører egentlig svartkurle samme slekt som brudespore (Gymnadenia conopsea), og disse to artene kan danne hybrider. Hybridene kalles brudekurle (Gymnigritella runei). På grunn av forskjeller i utseendet føres imidlertid fortsatt svartkurle til slekta Nigritella.

Kilde: Wikipedia. Foto. Sigmund Rise

Brudespore (Gymnadenia conopsea)

Art i orkidéfamilien (marihåndfamilien). Vakker, inntil 5 dm høy, flerårig plante som ligner flekkmarihånd, men bladene er uten flekker og blomsten har krum spore, dobbelt så lang som fruktknuten. Blomsterbladene er sterkt velluktende, de er rødfiolette og har overflatestruktur som minner om porselen. Brudespore vokser på kalkgrunn og er i Norge utbredt både i lavlandet og i fjellet.

Kilde: Store Norske leksikon. Foto: Sigmund Rise

 

Fjellflokk eller Jakobsstige (Polemonium caeruleum) 

Er en flerårig plante (staude) som blir inntil 90 cm høy. Opprette, innhule stengler med korte hår øverst. Rosettbladene og de nederste bladene på blomsterstengelen er langstilkete, oftest med 10-12 par småblad (ser ut som en stige, derav navnet Jakobsstige). De øvre bladene er nesten ustilkete og med færre småblad. Skålformede blomster som sitter i sammensatte klaser i toppen av stenglene. Blomstene er en- eller tokjønnede, ca. 1,5 cm i diameter og har normalt en lavendelblå farge. Planter med hvite eller rosa blomster er imidlertid vanlig.

Kilde: Store Norske leksikon. Foto: Sigmund Rise

Mogop (Pulsatilla vernalis)

Mogopen er kanskje den mest kjente av de sjeldne plantene på Dovrefjell. Den blomstrer tidlig i mai der hvor det er blitt noen små barflekker. Den er en hårete, flerårig urt som blir 10-20 cm høy. Den grunnstilte bladrosetten overvintrer og er alltidgrønn. Grunnbladene er bredflikete, mens de tre kransstilte stengelbladene er delte i trådformede fliker og sitter oppunder blomsten. Blomstene er tett gullhåret. De er først opprette, seinere nikkende, er 4-6 cm i diameter og har 6 blomsterblad som er fiolette utvendig og hvite eller svakt lydfiolette innvendig.

Foto: Sigmund Rise

 

Kontakter for nettsiden:

Anne Marit Aune           M: 481 99 416     E-post: annemarit@oppdal.com

Jenny Kristin Heggvold M: 970 90 579     E-post: jenny.kristin@drivdalen.no

© 2020