Turtype: Fottur.
Lengde: ca 3,5km.
Vanskelighetsgrad: En del bratte strekninger, egner seg ikke for små barn.
Parkering: P-plass ved Støljære i Åmotsdalen.
Dette er en av turene som Dovrehallen grendalag har ryddet og merket.
Turen starter fra parkeringsplassen ved Støljære, stigen svinger opp ved fjøset her og
følger et råk opp i lia. Etter ca 1 km med en del motbakke kommer vi til brua over Gråorbekken, her er det flott utsikt til Halsen over på den andre sida av dalen.
Etter at vi passerer bekken ser vi snart gamle ryddingsrøyser som minner om ei tid da all dyrkbar jord ble utnyttet. Det har faktisk blitt dyrket korn her! Sist var jorda brukt som slåtteeng tilhørende gården Støljære, det ble slått her så sent som ved slutten av andre verdenskrig. Litt lenger fram kommer vi til tuftene etter husa på Gråorenget, en kan fortsatt se deler av tømmeret til bolighuset, og murene til fjøset.
Ved hustuftene på Gråorenget
HISTORIE
Tekst: Kjell Haugland
Vi står nå i Gårorenget (Gråurdenget), et slåtteeng ved gammelveien til Åmotsdalen. Her bodde Erik Eriksen Brenden og kona Marit ved midten av 1800-tallet. Erik kjøpte slåtteenget i 1840, og det var nok han som satte opp husa vi ser spor etter: ei lita stue (grunnflaten er knapt 12 kvadratmeter) og et fjøs. Flere steinrøyser i terrenget rundt viser at det har vært ryddet en liten kornåker, og vi ser spor etter flere slåtteeng i nærheten. Det kan ikke ha vært helt enkelt å livberge seg her i Gråorenget, og det fortelles at de to drev en attåtnæring som nok var på feil side av loven: salg av brennevin og tobakk.
Ingen vet i dag hvor lenge Erik og Marit bodde i Gråorenget. Men Erik døde i 1859, og Marit emigrerte til Amerika i 1880. Da hadde hun i flere år eid og bodd på garden Østre
Ålma ved nåværende Oppdal sentrum.
Mot slutten av 1800-tallet kjøpte bonden på Stølgjerdet Gråorenget, og nå ble det brukt som slåtteeng i mange år. Det var ikke så helt enkelt å frakte tørrhøyet ned bratte lia og fram til Stølgjerdet. Men man fant fram til en praktisk og ikke minst «sosial» løsning som ble praktisert i mange år: Hvert år i romjula ble naboene invitert til høydugnad i Gråorenget. Framme ved slåtteenget laget karene sloer, primitive kjelker av bjørkestranger. Høyet ble lagt på sloene og dradd ned lia. Deretter ble det lastet om på slede og kjørt til gards. Mye slit og svette i bratt terreng og gjerne djup snø, men når arbeidet var gjort, ventet belønningen på Stølgjerdet: rikelig med god julemat og drikke!
Gråorenget ble brukt som slåtteeng fram til slutten av andre verdenskrig. Siden gjorde det nytte som haustbeite for kyrne etter at sommeroppholdet på setra uti Åmotsdalen var over. Men rundt 1960 tok også denne bruken av Gråorenget slutt. Og dermed gikk det gamle kulturlandskapet litt om senn tilbake til naturen. Men fremdeles vitner tomtene om det som en gang var – og om en tilværelse som var så fundamentalt forskjellig fra dagens levemåte.
Fra Gråorenget går stigen ned til Jelan ved Åmotsdalen gård.