Loskirka

 

Tekst: Ola Bjerkås (sammendrag)

I sagaen om Håkon Håkonsson (1217-1263) fortelles det at kong Håkon kjøpte Lo i Oppdal og at han lot bygge gard, veitslehall og kirke der.

Fra 1200-tallet var det altså en kongsgard med veitslehall på Lo. I middelalderen var det slik at kongene med følge reiste fra kongsgard til kongsgard og fortærte de naturalytinger som ble samlet inn fra bøndene i området. Til dette formålet ble det gjerne bygd veitslehaller. Kongsgardene tjente som administrative støttepunkter for den ambulerende kongemakten. Når det ble etablert en kongsgard nettopp på Lo, hadde det nok sammenheng med stedets beliggenhet like nord for fjellovergangen mellom Trøndelag og Gudbrandsdalen. Om den kirka som Håkon Håkonsson bygde på Lo på 1200-tallet, vet vi svært lite.

 

Den røde sirkelen viser hvor Loskirka lå i følge den muntlige tradisjonen.

Når vi skal prøve å komme på sporet etter Loskirka, kan vi se på eiendomsfoholda. I kirkeregnskapene i 1640- og -50-åra er det oppført at Oppdal kirke hadde en part i Ner-Lo på 12 marklag, men samtidig sies det at det dreide seg om "En Eng udj Nederloug". Det var altså snakk om et bestemt avgrenset jordstykke. Derfor er det nærliggende å tro at dette jordstykket hadde hørt med til den gamle kirka på Lo. Denne antagelsen bestyrkes av opplysninger sogneprest Anders Hansen Bernhoft kommer med i sin Oppdalsbeskrivelse fra 1689. Han nevner at Kirkeenget på Ner-Lo tilhørte Oppdal kirke og at det ble brukt av tre menn på Ner-Lo. Bernhoft trodde også at det tidligere hadde ligget til kirka på Lo. De skriftlige kildene ser ut til å styrke troverdigheten av den tradisjonen som sier at middelalderkirka på Lo lå nord for Fløtten et sted.

I ødetida etter Svartedauen  var det mange kirker her i landet som forfalt og til sist råtnet helt opp. Det var nok også tilfelle med Loskirka. Den var sikkert bygd av tre, slik at når forfallet først var begynt, gikk den raskt til grunne.

Når vi skal prøve å forestille oss hvordan den gamle Loskirka så ut, må vi så å si utelukkende ty til gjetninger. Men det er vel rimelig å tro at det var en liten enkel trekirke bygd i stavteknikk. Kanskje lignet den på Haltdalen stavkirke som nå står på Trøndelag Folkemuseum i Trondheim. Dette er en liten enskipet stavkirke, som trolig stammer fra slutten av 1100-tallet.

Loskirka har sannsynlig sett ut som stavkirka fra Haltdalen.

 

Gravfelt fra jernalderen

Det er tre store fellesgravfelt fra jernalderen i Oppdal, det største på Vang, et på Strand på Lønst og et på Rise. Gravfeltet på Rise ligger i Kalvtrøa på Trenga, like sør for Risjære. Funna som er gjort her skriver seg fra ca. år 300 til år 1000. Gravfeltet besto opprinnelig av flere hundre gravhauger og var felles gravfelt for gardene i Drivdalen, ca 10 stk.

 

De døde ble gravlagt med bålferd (kremasjon). De ble gravlagt sammen med bruks- stas- og statusutstyr av forskjellig slag, som de hadde bruk for på reisen etter døden. Funna som er gjort på gravfeltet på Rise, og de andre gravfelta i Oppdal, gir oss god kunnskap om jernaldersamfunnet i bygda. Det er mange funn som stammer fra de britiske øyene og Irland. Dette er trolig plyndringsgods fra vikingferder og har kommet til Oppdal enten gjennom handel eller ved at Oppdalinger har vært i viking. Dette forteller oss at det har vært nær kontakt med utlandet, og at Oppdal ikke var et isolert lite samfunn oppe i fjella.

Videre forteller gravfelta oss om et samfunn med stor grad av likeverd mellom gardene. Dette ser vi på at det er forholdsvis liten forskjell på størrelsen på gravhaugene. Fra andre steder kjenner vi til at høvdinger holdt seg med svære gravhauger på egen grunn – dette kjenner vi ikke til i Oppdal. De rike gravfunna tyder også på at Oppdalssamfunnet var et relativt velstående samfunn. Trolig var det først og fremst ressursene i fjellet, og særlig villreinen, som la grunnlaget for denne velstanden (Kjell Haugland: Oppdals historie, side 16-18). 

Gravfeltet på Rise var trolig på 2- 300 gravhauger. Nydyrking på 1800-tallet ødela store deler av feltet. I dag er det 20-30 hauger som er synlige. Mange gravfunn ble gjort på 1800-tallet i forbindelse med dyrkinga.

Arkeolog Oddmund Forbregd utførte arkeologiske utgravinger her i 1966-67. Det er til sammen kjent nærmere 300 funn fra gravfeltet: ca 40 knivblad, ca 6 hamrer, ca 15 sigder, 10 kroknøkler, 10 spinnehjul, 20 bisselmunnbitt, 20 brynjer, ca 15 smykkespenner, 40 glassperler, 8 nåler, nesten 20 ildlagningsredskaper, 12 økser, 4 sverd, minst 15 spydspisser og nær 50 pilspisser (Notat av Oddmund Forbregd).

Det mest kjente funnet er ”Rise-engelen”. Figuren er et internasjonalt kjent oldfunn, ca 6,5 cm lang av bronse med forgylling. Den framstiller trolig en av erkeenglene, og har trolig vært prydbeslag på et relikvieskrin. Den er laga på 7-800-tallet i Irland, og har kommet til Norge som et resultat av vikingferder. Det ble funnet og levert Universitetets oldsaksamling i Oslo tidlig på 1800-tallet. Det har vært laga smykkekopier av engelen (Oddmund Forbregd: ”Rise-engelen”, Bøgda vår 1993, side 91).  

 

Grava på Risberget
På Allmannranden, (sør for Langfonna, ca. 300m NV for Sprenbekktjønna), på et lite platå går Pilegrimsleden ca. 10m fra en stor gravhaug (ca. 3m) fra 600- 800-åra. Haugen er sterkt rasert. Haugen ble i 1929 restaurert av Drivdalen Ungdomslag, og det ble ved Ola J. Rise nedlagt en beretning om hva den hadde inneholdt (Oppdalsboka II side 38 og 76-77).

 

”En mengde småfunn (33 pilspisser, 4 ildstål, 1 sledekrok, 2 syler, 1 rembeslag, biter av et par heiner, 2 knivblad, 1 skolpjern, 2 nåler av jern, et par lysterspisser, 1 celt, 1 munnbitt, en perle av kleberstein og en av rav) tyder på en primitiv busetning her oppe en gang”. Funnene tyder på jakt og fangstsamfunn. Høyden over havet (1300m) tyder på at dette dreide seg om en gård som ble bygget som en tidlig form for skysstasjon.

 

Her oppe omkom Håkon Magnusson (Toresfostre) (1069 - 1095) bror av Sigurd og Eystein under rypejakt i 1095.

 

Pilegrimsleden

Pilegrimene fulgte ulike ferdselsårer ned fra Dovrefjell, blant annet avhengig av årstida. Da Pilegrimlsleia ble merket på nytt i 1997 valgte Oppdal kommune å merke leia gjennom Vårstigen, opp forbi Vårstigsætrene og ned i Drottningdalen, for så å følge Vinstradalen ned til bygda. Ettersom det er denne leia som er merka og tilrettelagt for ferdsel er det den som beskrives her

 

Det er ingen som vet når disse ferdselsårene først ble tatt i bruk, men den har antakelig blitt brukt så lenge det har vært folk i landet. Snorres Kongesaga forteller at Harald Hårfagre (850-933) kom over her med en stor hær på slutten av 800-tallet. "Nå samlet de to frendene en stor hær og drog avsted, først til Opplanda og så nordover gjennom Gudbrandsdalen, og videre nord over Dovrefjell. Da han kom ned i bygda (Oppdal) der, lot han alle menn drepe og bygda brenne". Pilegrimsferdene starta etter 1030 da Olav den hellige ble drept og pågikk til ca 1536

 

Den merka Pilegrimsleia krysser grensa til Oppdal og Trøndelag like ved toppen av Hjerkinnhøa. Her ble det i 1704 reist en æresport for kong Fredrik 4. Etter nedstigningen fra Hjerkinnhøa ligger Knutshøene (1690 moh) i øst. Nord for Kongsvoll følger Pilegrimsleden det vi i dag kjenner til som Vårstigen.

 

Etter å ha passert Vårstigåa svinger den merka Pilegimsleia av fra Vårstigen og inn på den gamle sætervegen til Vollasætra og Vårstigsætrene. 

 

Fra Haugtjønning er det tydelige spor etter ferdsel nordover høgste fjellet. I middelalderen ble det brukt 3 ferdselsårer: Drivdalen, leden framover Risberget og Vinstradalen. Leden framover fjellet er god å følge i godvær, men i skodde og uvær er det verre. Det var ved Allmannranden ved den gamle ferdselsåra fram over Risberget Håkon Magnusson Toresfostre omkom under rypejakta i 1095. Det var trolig også ferdselsåra framover Risberget dronning Margareta skulle følge da hun og følget hennes kom ut av kurs og kom ned i en dal i 1388. Derav navnet Drottningdalen.

I dag er det leia gjennom Vinstradalen som er merket. Ved Ryphusa er det et refugium i et av de gamle sæterfjøsa, dette brukes til kvile og overnatting. Leia går i lange strekninger etter den gamle sætervegen, og de vandrende passerer mange kulturminner på veien, blant annet gravfelt fra vikingtiden, kalkbrudd og kalkovner, steinbu ved Stenbubekken og alle sætrene i Vinstradalen. Vinstradalen er en tradisjonell og godt bevart sæterdal med et rikt botanisk mangfold. I forbindelse med Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap i 1996 ble Vinstradalen plukket ut som et av de tretten høyst prioriterte kulturlandskap i Sør-Trøndelag.

 

Ved kryssingen av Vinstra elv passerer leden Plassastoggo som står åpen for pilegrimmer og andre turfolk hele året. Tilbudet er et lavstandardtilbud for overnatting og rastepauser.

 

I Losgrenda passerer leia den gamle kongsgarden som Håkon Håkonsson lot bygge i ca 1260, som et ledd i å tjene ferdselen over Dovrefjell. Her var det både veitslehall og kapell. Det er tradisjon for at den gamle Loskirka sto i bakken øst for den gamle Driva stasjon.

 

Se kart og les mer om pilegrimsleia på pilegrimsleden.no/

Se Pilegrimsleden over Vårstigen til Oppdal kirke

 

Den gamle Kongevegen

Den eldste ferdselveien over Dovrefjell til Oppdal kom trolig fram over Risberget og ned til Rise. Men kildene tyder på at utover middelalderen gikk mer av ferdselen ned gjennom Drivdalen. I åra 1685-1733 gikk det tre kongeferder over Dovrefjell, etter dette ble hovedveien over fjellet kalt ”Kongevei”.

 

Gamleveien gikk i dalbotten ”Neon Brekkon” fra Engan og ned til Rise. Ved ”Risløkkja” tok veien opp fra dalbotten over dyrkajorda og opp til det gamle fellestunet på Rise som lå ca der krysset mellom Vinstradalsveien og gardsveien til Trenga er i dag. Her møtte veien den gamle ferdselsveien fra Risberget (Pilegrimsleden).  I dag er denne delen av veilea stort sett dyrket opp bortsett fra ned ”Sandbrekka” og over ”Gammelbrua” over Vinstra (ved Plassastoggo)

 

Som eiendomskartet fra Rise i 1862 viser at rett vest for ”Synner Søsto” gikk det av en vei vestover over Rishaugen og bort til Skoremsbrua—dette var veien ”Bortom elva”. Fra Skoremsbrua og østover til ”Nødder Søsto” gikk ”Gammel Tverrlina” like sør for der dagens Tverrlina/Båggåstrondvegen går.

 

Nyveien mellom Engan og Lo åpnet i 1867, og fulgte omtrent samme trasse som dagens E6.

 

Øverste bilde: Eiendomskart over Risgrenda fra 1862 ”lagt oppå” moderne flybilde. Gamle kongevei er vist med rød strek, veien ”bortom” og Gamle Tverrina er vist med blå strek.

Nederste bilde: Den østre sløyfa av den nye skiløypa mellom Skoresbrua og Gottembrua følger den gamle kongeveien Gottemsveien og 6-700 meter nordover.

Kontakter for nettsiden:

Anne Marit Aune           M: 481 99 416     E-post: annemarit@oppdal.com

Jenny Kristin Heggvold M: 970 90 579     E-post: jenny.kristin@drivdalen.no

© 2020